Uffebetraktninger

Det fine med å ha sin egen lille talerstol er at en kan ri noen kjepphester iblant. I Barbu menighetsblad nr. 4/17 tar jeg for meg denne:

 

UFF

Som foreldre flest håper jeg at jeg har klart å gi barna mine litt god ballast med på veien ut i verden. Blant annet har jeg prøvd å lære dem hva slags ord jeg ikke vil de skal bruke. Nei, det er ikke banneord eller grove ord, selv om jeg sikkert har sagt noe om dem også. Jeg tenker på et lite ord som ser helt uskyldig ut. Ordet ‘uff’.

Det kan brukes på harmløse måter, som i ‘Uff, slo du deg?’ og ‘Uff, så leit’. Det er helt greie ting å si.

Dårlig samvittighet
Det jeg er ute etter, er det lille uff-et mange – særlig kvinner? – hekter bakpå når de gjør noe de har dårlig samvittighet for. Når de ler av noe de ikke helt vil være ved at de ler av, eller spiser noe som har for mange kalorier. Bare prøv å fortelle en tvilsom vits til en gruppe litt for pyntelige mennesker, og du kan være helt sikker på at minst én av dem avbryter latteren sin med ordene ‘Uff, vi burde ikke le av dette’. Og send rundt kaker og konfekt i julen, og tell etter hvor mange som først spiser og så sier ‘Uff, jeg har jo ikke godt av det’. Som om uff-et visker ut latteren, eller som om en får i seg færre kalorier av å si uff etterpå.

Jesus
Jeg har aldri lest i Bibelen at Jesus gikk inn til tollere og syndere og sa ‘Uff, jeg burde jo egentlig ikke vært her’. Det han gjorde, gjorde han.

Skal en le, så le ordentlig, og skal en spise, så spis med nytelse. Skal en gjøre noe, så stå for det. Det har jeg prøvd å lære barna mine, og det er det som er julebudskapet mitt i år.