Påsken stunder til, og Barbu menighetsblad nr. 1/2013 er på plass. Vil du lese mine betraktninger om noe så viktig som hår og hårfarge, så gjør du rett og slett det:
TID FOR HÅR
Det er bare å innrømme: Jeg farger håret. Hva Vårherre ellers måtte ha velsignet meg med, har han ikke gitt meg en frisk kombinasjon av svart og rødoransje. Det har derimot frisøren min, og denne praksisen har pågått i noen år.
Nok nå
Men så var det en dag, en ganske trist høstdag, da jeg sto foran speilet og tenkte at det kanskje var nok nå. For en stund siden hadde jeg lest en ung manns uttalelse om sånne hårfarger som enkelte damer på 52 år kunne få seg til å bruke, og som ingen andre syntes noe om. – Ja, han sa faktisk akkurat 52, og uten at jeg skal røpe min egen alder for denne spaltens lesere, traff dette meg.
Tiden inne?
Denne høstdagen var økonomien dessuten temmelig stram, og livet føltes stusslig på mange måter. Og så sa jeg til datteren min at jeg lurte på å slutte med den der hårfargingen, som jo langt fra er gratis. ”Kanskje dette er tiden til å bli grå,” sa jeg.
Men da svarte hun ganske bestemt: ”Kanskje det heller er tiden til ikke å bli grå.” Kanskje det var nå jeg virkelig trengte litt farge, mente hun. Og det hadde hun selvfølgelig rett i.
I sol
Jeg skal bli grå, jeg også. Men jeg tror jeg skal bli det i sommersol og godt vær, og med en triumferende avstand til 52-tallet. For enn så lenge går det i svart og rødoransje her i gården.