I 2011 går jeg inn i redaksjonen i Barbu menighetsblad, der jeg bl.a. skriver spalten Bjørgs betraktninger. Og her, i nr. 1/2011, er den aller første av dem:
TURIST I KIRKEN
Jeg innrømmer det: Jeg liker å være kirketurist. Ikke i Barbu, der er jeg kirkegjenger, og det hender det også jeg er andre steder, men når jeg besøker kirker i utlandet, er det som oftest som turist. Da går jeg omkring og ser på altere og glassmalerier, leser på inskripsjoner og beundrer arkitektur og utsmykning. Kanskje jeg tenner et lys og putter en mynt på en bøsse, til inntekt for de fattige, vedlikehold av kirken eller noe annet det er lett å være enig i. Og så hviler jeg beina og tankene en stund og sender en liten turistbønn til den Gud som er den samme både i kapell og katedral, før jeg rusler videre til neste severdighet.
Men ikke i London.
Familien er nettopp hjemvendt fra Londonferie, og denne gangen hadde vi tenkt å legge veien innom Westminster Abbey på vår ferd fra attraksjon til attraksjon. Men det vi ikke hadde tenkt, var at moroa skulle koste oss ganske mange pund. Ikke uten grunn, for The Abbey mottar ikke statlig støtte og livberger seg på turister. Men det var faktisk snakk om en pris som nærmet seg både London Eye og The Tower, eller som kunne gitt oss atskillige porsjoner fish & chips hvis vi skulle ha slike lyster.
Da var det vi oppdaget et lite skilt som fortalte at det ikke kostet noe å komme inn for å be, og et ørlite samvittighetsdilemma utspilte seg raskt i familien: Her kunne vi ganske gratis gå inn og be og så – nesten tilfeldig – komme til å gløtte rundt på selve kirken i samme slengen.
Hva gjorde vi?
For en gangs skyld hadde vi altså ikke samvittighet til å gå i kirken – ikke på den måten. Er en turist, så er en turist, og hvis vi skulle besøkt Westminster Abbey, ville det ikke vært for å be. Så vi brettet kragen opp mot været, krysset Themsen og lot London Eye løfte oss i hvert fall et lite stykke opp mot himmelen. Og så får det heller bli Barbu kirke på søndag.