I Barbu menighetsblad nr. 2/2012 skriver jeg bl.a. en artikkel om tre års vandring på Hærvejen, men også om en mer frustrerende side ved å gå og gå og gå …:
ELENDIGE WOLFGANG!
Et annet sted i bladet kan en lese om min pilegrimsvandring på den danske Hærvejen. Men jeg fortsatte også ca. 60 km videre langs den tyske Okseveien til Schleswig. Det var ikke like moro.
Den tyske vandreruta følger nemlig i stor grad sykkelruta, og det vil si at den går på asfalt. Og asfalt betyr – nettopp – vannblemmer. Etter noen mil på dette underlaget var jeg ikke bare full av blemmer, men også av en tysker-skepsis som gikk det okkuperte Norge en høy gang. Akkurat da ringte en av kollegene mine for å spørre meg om noe.
En å skjelle ut
«Har du Wolfgang der?!» freste jeg, uten å bry meg om å svare på det jeg ble spurt om. Wolfgang er en snill og klok kollega av meg, som aldri har gjort meg noe vondt. Men han er altså også den tyskeren jeg kjenner best, og derfor var det ham jeg tenkte å skjelle ut for denne bedrøvelige asfalten. Heldigvis hadde Wolfgang ferie, og før jeg rakk å treffe ham igjen i Norge, var vannblemmene borte, og minnet om mine tyske smerter hadde bleknet.
Min lærdom
Noe skal en lære på en pilegrimsferd. Min lærdom ble at dette med at lidelse er sunt og stemmer sinnet til andakt og ydmykhet, det er nå en tvilsom sannhet. I hvert fall for meg.